Etter 45 år har jeg, som de fleste andre, tilegnet meg en god porsjon kunnskap. Dessverre kommer ikke denne kunnskapen fra tiden jeg selv gikk på skole, men selve livet har derimot gitt meg bøttevis med både praksis og kunnskap.    
De første leveårene startet med en real dose angst, og etter hvert ble det en lang periode med skolevegring.

​

 Etter hvert som årene gikk fikk jeg  "svart belte" i mobbing. Mye kaos og frustrasjon i kropp og hode måtte få utløp, og dessverre var enkleste utvei å la det gå utover andre.
Slår du opp i leksikon og finner definisjon på ordet drittsekk, vil du mest trolig finne mitt navn... Jeg kan av den grunn fortelle deg alt om hvordan det i voksen alder er

å gå med kronisk dårlig samvittighet.

I 42 år  har jeg gått umedisinert, og forholdsvis uvitende, med diagnosene GAD  (2008), ADHD  og  bipolar 2.  Se for deg at du har sesongkort på Tusenfryd. Du er der hver eneste dag (hele året) og kjører kun berg og dalbanen "SpeedMonster". Noen dager skinner sola, du har fri tilgang på slush og det er kun noen få mennesker i parken så det er aldri kø. Kroppen produserer endorfiner på lik linje med fyrverkeriet du ser på himmelen over New York på nyttårsaften. Andre dager er det skikkelig kaldt og full storm. Det regner vannrett. Du går i shorts, singlet og sandaler men likevel må du stå i tidenes lengste kø. Du gruer deg til hver tur, på lik linje med de du ser i køen som aldri har tatt den før, som heller ville valgt 100 huggormbitt fremfor å sette seg i setet. Når du først kommer frem til vognene, skulle du ønske du kunne kjøre uten å ta på sele og sikkerhetsbøylen. Når runden er kjørt, vet du at du skal stille deg i kø igjen, og dette skal du gjøre hele dagen.... 

Med nevnte diagnoser er det ytterst sjelden dagene er sånn midt på treet. Men dette var før jeg fikk medisiner. De siste årene har vært mer som å besøke Fram-museet. Der er det rolig, man kan gå rundt å leve seg inn i pol-ferdene til Nansen og Amundsen. Etter noen runder i museet kan du hele historien, for all info du har lest har til en forandring festet seg i hjernen. Noen dager kan man ta seg en tur på byen, men reiser hjem før midnatt for å få seg egn god natts søvn. Andre dager kan det regne litt, men du har på deg gummistøvler og regnfrakk, slik at det går helt greit å rusle seg en tur.      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men, tross diagnoser, mobbing, stjeling, utroskap, angst, fyll og spetakkel har jeg, tro det eller ei, fått til en del ting i andre enden av skalaen.

Jeg har erfart hva som skulle til for å bli 5 x Norgesmester og 2 x Nordisk mester i trekkspill.
Jeg vet hvordan det er å starte med to tomme hender og kun en ide på blokka.  Og nå, 10 år etter, er resultatet av ideen Norges kanskje triveligste festival, og nærmere 10 mill i omsetning. Jeg har også erfart hva som skulle til for å skape et klassemiljø der alle elevene gleder seg til å gå på skolen - hver dag.
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I løpet av vinteren 22/23 blir jeg forfatter. De som ønsker skal få være med på en reise gjennom mitt liv frem til i dag, og helt uten svart firkant.. (ref. TV1000 etter kl. 00 i gamledager...)

Du får vite hvordan min ufaglærte filosofi og livserfaring ble dratt inn i klasserommet og brukt for det det var verdt i en skakkjørt klasse både faglig og sosialt. 

 Jeg har absolutt ingen fasit. Men, kanskje min historie fra livet og klasserommet kan inspirere  til at èn kan få det litt bedre. Litt bedre enn greit.  I så fall vil arbeidet med boka være verdt det på alle mulige måter. 

Uansett:
30 syvende-klassinger og 100 av deres familiemedlemmer er i dag levende beviser på at; 
I verdens beste 7. klasse var det gøy å gå på skolen.